Hulderet

Helt siden mine små dager har jeg hatt en greie for musikk. Det var først på barneskolen jeg begynte å bli lidenskapelig opptatt av det. Jeg merket at musikken gjorde noe med meg, den skapte en sinnstilstand, eller forsterket en jeg allerede var i. Rundt det første året på skolen fikk jeg min første CD, foruten alle cd-ene med barneviser, men de talte liksom ikke helt. Den ettermiddaggen husker jeg inderlig godt. Mamma kom hjem og hadde kjøpt en t-skjorte og CD med “Spice girls” på. Og gjett om jeg var kry. Da gikk det i alle småpikers drøm på stereoanlegget i den lille leiligheten helt til mamma tvang meg i seng. Siden den gang har det bare utviklet seg. Det fortsatte med Britney Spears, E-type, The Offspring og Red Hot Chili Peppes. Jeg har vært innom det beste og det verste innen musikk, for å si det sånn.

I dag talte jeg CD-ene som står i CD-stativene. Jeg kom til åttifem. Under sengen ligger det rundt tretti, og hos pappa har jeg godt og vel femti. Så rundt hundreogsytti eller noe sånt. Det er ganske mye, når jeg tenker meg om. Men hver og en CD betyr noe helt spesielt. Hver og en har en affeksjonsverdi. Og de fleste albumene er ganske bra. Det er kun en ting de har til felles; musikken er spilt inn ved hjelp av instrumenter, ikke ved hjelp av en datamaskin. Greit nok å legge til digitale effekter, men helst ikke. Det verste jeg vet er musikk som er skapt kun ved hjelp av digitale verktøy, og eventuelt i tillegg en retusjert stemme. Slik musikk kan gå å dø på veggen.

Alle har vel sine favorittartister/band. Det er noe musikk som har satt mer spor i meg en annen, noe som har endret meg og betydd utrolig mye. Jeg har så mange bra album, og det er vanskelig å plukke ut de beste, men mine fem favoritter er:
1) Thomas Dybdahl med “That Great October Sound”
2) Red Hot Chili Peppers med “Stadium Arcadium”
3) Big Bang med “Radio Radio TV Sleep”
4) Eva Cassidy med “Songbird”
5) Kaizers Orchestra med “Ompa til du dør”

Mine fem favorittsanger derimot, vil jeg desverre ikke dele med deg. Det er sanger som har en stor betydning, og det blir egentlig litt for personlig for personlig å fortelle verden. Livet er som en sang. Den kan være bra eller dårlig, glad eller trist, kort eller lang, minneverdig eller søppel. Personer er og som en sang. Og ikke minst forhold. De fleste har nok hatt en sang de liker utrolig godt, og hører om og om igjen, helt til de blir så lei at den aldri finner veien ut av høytalerene igjen. Men om du etter en god stund hører på den igjen, er det fullt mulig å oppdage den på ny, forelske seg i samme sang om igjen, og den andre gangen blir den ofte enda bedre!

Endelig er jeg ferdig med særemne! Det er alle tredjeklassingers store skrekk. For å være helt ærlig har det ikke vært så gale som folk skal ha det til. Jeg skrev om Varg Veum, og det var i bunn og grunn en ganske kjekk oppgave. Men det er deilig å være ferdig, det føles ut som om en tung klump har forsvunnet fra skuldrene mine. Nå er det bare objektsamling, seks prøver og tre heldagsprøver igjen, SÅ er det jul. Og gjett om jeg gleder meg!

Så var det nok en gang duket for november. Domme, domme november. Den er alltid full av regn, regn, mørke, overfyllt med skoledager og uten spesielle oppturer. I år har den ikke vært så gale, grunnet fint vær, bursdagsfeiringer og putti plutti pott. Men det var ikke det jeg skulle frem til. November er måneden for premandaringspising. Fruktdisken fylles opp, og prisene er lave nok til at det blir dyrt.

Mandarin er den nest beste frukten, slått av mango. Den litt syrlige, friske smaken forfører smaksløkene, sinnet blir betatt og man bare må ha en til. Det er først når en treffer på en ekkel mandaring man mister lysten, men uheldigvis for meg har jeg lært å finne de beste. I går spiste jeg 12 mandariner, mens i dag har jeg faktisk bare spist rundt 7. I løpet av november og desember får jeg sikkert i meg nok c-vitaminer for resten av året. Kort sagt: Karoline elsker mandariner!

I dag har jeg gått med genseren på vrangen en hel dag uten å merke det. Typisk meg. Det var sikkert morsommere å le av det enn å fortelle det til meg. Til en positiv forandring klarte jeg å spise en jogurt uten å søle på meg!

En attenårsdag er ikke en hvilken som helst dag, den fortjener feiring. Skikkelig feiring. På lørdag gikk siste selskap av staben. Det var ikke meningen å ha så mange selskap, men med så mange familier og venner ble det bare slik. Til nå har jeg feiret bursdagen omtrent fire og en halv gang. Først med mamma sin familie, så med Espen sin familie, deretter med mine nærmeste venner, den halve gangen med en venninne som ikke fikk være med noen av feiringene og til slutt med pappa sin familie. Og det var siste gang. Jeg har spist nok kaker for resten av livet, og fått mange fine presanger. Så sånn er det med den saken. Det ble ikke så mange bilder ut av det, men et par minneverdige øyeblikk.

I dag var det et nydelig vær ute! Høsten er så fin, med klar, blå himmel, lav sol, intense farger og kjølig luft. Senhøste er den fineste årstiden, med vinteren rett under. Dagen ute i dag var så fin at jeg kunne slukt den og allikevel ikke fått nok!

Til tross for groggy tilstand har i dag vært en fin dag. Det var deilig å våkne kvart over ti i morges og finne ut at klokka bare var kvart over 9, men det var ikke fullt så deilig å kjenne hvordan det sto til med hodet. Kaffe, sjokolade, paracet, en god varm dusj og en koselig lillebror ga en fin start på dagen. Eirik (lillebror nr.2 i rekken av 4 lillebrødre) og jeg bygde et storslagen slott, som du ser på bilde, i alle mulige farger og klossefasonger. I bunnen hadde vi skattekiste med penger, og det gikk ikke lenge før jeg ønsket jeg var prinsessen som levde på innsiden og ventet på at drømmeprinsen skulle komme. Eller ikke. Eller bittelitt. I tillegg til å bygge slott skrev vi ønskeliste for Eirik og sendte til julenissen, adresse Nordpolen.

Det sure været ber om innekos. Og innekos medfører kreativitet og god mat. God mat førte med seg kanel i svingene og rosinboller. Og gjett om de smakte godt, bare se på bildet! Karoline er mesterbollebaker. Jeg har forresten utviklet min egen gode oppskrift, hehe.

Etter alle begivenhetene var det tid for å ta en liten kjøretur, i vind og regn og haggel. Og gu som det haglet! Det bråkte så mye i bilen at jeg omtrent måtte skrike for å bli hørt. I tillegg var det mørkt og glatt på veien. Ikke de mest ideele kjøreforhold, men det er jo greit å få øvd seg på slike situasjoner også. Og det var en mann som plutselig bare hev seg ut i veien slik at jeg måtte bråbremse… Uansett er det kjempekjekt å kjøre, og jeg begynner å få dreisen på det nå. Og jeg massegleder meg til å få lappen! Sånn er det med den saken. I dag har vært en fin dag, og jeg håper i morgen blir enda bedre, selv om jeg tviler litt på det siden det er skole og meldt dårlig ver. Meen, positiv innstilling, positiv. Go natt!

Etter en lang ferie og friperiode har jeg omsider komt inn i hverdagen igjen. Den oppskrytte hverdagen. For det er ikke så fælt som mange skal ha det til. Det blir hva du selv gjør den til. Frem til jul har vi to prøver i uken, i tillegg til særemnet, objektsamling og generellt mye lekser. I det siste har jeg tatt meg selv i nakken og jobbet bedre og mer regelmessig med skolearbeid. Når man har en kjekk helg å se frem til er det ikke så gale. Det føles fortjent med en helg fullt med kos, avslapping, vin og fest når jeg har gjort en hard innsats i ukedagene. Så sånn er det med den saken. Jeg har hatt en fin høstferie, besøkt Trondheim, Haugesund, slappet av og øvelseskjørt mye. Blitt 18 år, feiret bursdag, vært i bursdag og ladet batteriet. I forrige uke var det Kaizerskonsert, og det var storslagent! Helt fantastisk bra, både stemning og musikk. Ellers så er livet fint, og det er ikke lenge igjen til jul! Bare 9 uker til ferien nå, og det går fort, tro meg, spesielt når det er mye kjekt å se frem til:)

Det er koselig, men også merkelig å tenke tilbake på “gamle dager”. Selvfølgelig ikke samme definisjon av gamle dager som besteforeldre sin, men et par tre år tilbake. Det føles som i gamle dager. Egentlig er det ikke så lenge siden, men det skjer så mye og tiden går så fort, så det føles som evigheter siden. Enkelte ting er jeg glad jeg er ferdig med, som grunnskolen og nesten videregående. Om under et år er jeg ferdig med hele skolen og skal ut i verden og gjøre for en gangs skyld akkurat det jeg har lyst til. Men så finnes det de gangene man skulle ønske man kunne spole tilbake til. Fine tider som man skulle ønske kunne vare, eller man kunne oppleve om igjen. Selvfølgelig er det fint med gode minner om kjekke opplevelser, men det er enkelte ting jeg skulle ønske ikke bare ble med minnet. Men sånn er nå livet, det er vel bare å akseptere det. Heldigvis har jeg en stor mappe med mange fine bilder som er kjekke å se på og mimre tilbake til. Her er et miniutvalg av enkelte koselige minner, noen mer betydningsfulle enn andre. Det positive er at jeg har et helt liv foran meg til å fulle opp med nye kjekke ting, og masse, forhåpentligvis, tid til å se tilbake på dem. Ellers tror jeg ikke jeg skal si mer om denne saken for da blir det bare til at jeg skriver rundt meg selv og repeterer alt minst to ganger, noe som du sikkert har sett tendenser til. Skal heller bruke skravlesyken min til å skrive litt på særemnet mitt. Au revoir!

Ja, er det slik man skal ha det til, at gresset alltid er grønnere på den andre siden? Hva om det egentlig er grønnere på den siden du er på? Noen ganger kan det være greit å prøve nye ting, sikte mot noe bedre. Men ikke alltid. Hvorfor skal vi alltid søke etter noe bedre, og ikke bare være fornøyde med det vi har? Det er kanskje lett å glemme, i den ellers så travle hverdagen fullt av arbeid, stress og tanker. Men jeg tror det er viktig å verdsette det vi har og bare forstå hvor bra det er, i steden for å lure på om noe annet hadde vært bedre. For tenk på det, at om du først går over gjerdet til den “grønnere” engen, og det visere seg at den ikke er i nærheten av så grønn som den du var på. Da er det ingen vei tilbake, og du må leve med det domme valget du tok og savne det du hadde. Moralen er: vær fornøyd med hva du har, selv om det innebærer både positive og negative faktorer, så ikke gi opp, for om du gir det opp vil du kanskje angre. Du vet ikke hva du har før du mister det, og da er det for sent…