Hulderet

Nå har jeg skrevet nynorsk stil om stress, og jeg er så ubeskrivelig lei av det ordet akkuratt nå. Stress. Vi stresser alt for mye. Jeg klarte ikke helt bestemme meg for om stress er samtidens nye store epidemi, og jeg skrev litt rundt meg selv, men sånn går det når man sitte klokken ti kvelden før innlevering og skriver stil. Så det er fullt og helt min egen feil. Det var deilig å skrive på bokmål igjen, ikke det at jeg har noe i mot nynorsk, for all del, det er bare så frustrerende å skrive fordi jeg ser selv hvor utrolig dårlig jeg er. Nå har jeg stresset nok for i dag og for lenge fremover. Jeg ser frem til en deilig helg med avslapping og 18-års dag til min gode vennine Julie. Og sist, men ikke minst; stresse ned. Eller, for å være ærlig tror jeg ikke jeg stresser så mye.. Jeg burde nok ha anstrengt meg litt mer og produsert mer adrenalin som kommer ved kortvarig stress, men ikke akkurat nå. For nå skriver jeg rundt meg selv igjen og tror det er tid for loppekassen.

Livet har sine bedre og verre dager, men i skrivende stund skal jeg ikke klage for mye. Jeg er på besøk i Trondheim, og verdens beste gutt sår på kjøkkene å lager middag til oss, mens jeg blir bortskjemt og får bare lov til å sitte i stuen å se på fjernsynet. Tenk på det, ikke mange er så heldige. Trondheim er en fin by, skal ikke se bort i fra at det er her jeg ender opp med å studere. Jeg har hatt en koselig helg i Trondheim så langt, og massegleder meg til neste gang, da blir det konsert med Kaizers på samfundet. Jeg er litt glad igjen, men gleder meg ikke for mye til 17 timer med tog og rett på skolen etter nattog på mandag morgen. Meen, jeg overlever nok det og, for jeg var nettopp på butikken å kjøpte god mat og godteri for å gjøre det hele litt bedre. Uansett, nå er det middag:)

Siden jeg var liten pike har kongen på havet; Kaptein Sabeltann, vært et av mine store forbilder. Ingen over, ingen ved siden av. Riktignok er han bare en rollefigur, men han er så gjennomført og han er ikke full av riktig pedagogikk i forhold til barn. Han er barsk, med et røft ytre, men man får og innblikk i hans store hjerte. Jeg har alle filmene og har sett forestillingen i dyreparken to ganger. Senest i sommer, da Espen og jeg var i Dyreparken. Man er ikke voksen før man tør være barnslig. Det er helheten så gjør det så bra; musikken, effektene og karakterene. Da jeg var liten var jeg stormforelsket i Langemann, og jeg skal ikke nekte for at han er ganske så sexy i dag også, men ingen slår Kaptein Sabeltann. Prikken over i-en er nok stemmen. Jeg må nok gi litt av æren til Terje Formoe, for det er tross alt han som står bak Kaptein Sabeltann og stemmen hans. Men for en stemme. Noe av det beste med Kaptein Sabeltann konseptet er musikken. Så mange ulike sanger, og alle så bra. Min favoritt er “kongen på havet”, det må være en av de mest fullkomne sangene jeg har hørt. Uansett, Kaptein Sabeltann er og forblir min yndlingsfigur, med den mest sexy stemmen noensinne! Og bare så det er sagt, til neste år har han 20-års jubileum, så da blir det Dyreparkbesøk nok en gang.

Noen dager er bra, noen triste og andre helt jævlige. I dag er en midt i mellom de to siste. Øynene er rødsprengte, øyenlokkene hovne og bihulene verker. Jeg våknet rett over åtte i morges av et fly som bråkte, og det slo meg at der sitter nok Espen. Og det er to måneder til neste gjensyn. Jeg vet enda ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette, men det kommer nok en løsning. Det funker nok å få tiden til å gå fort, så de neste dagene skal jeg springe, høre på alle yndlingssangene mine, finne ny jobb, tilbringe mye tid sammen med gode venner og slutte å klage. Så går det nok bedre og så får tiden vise hva som skjer. Det er en mening med alt. Takk og pris for alle gode venner, sier jeg nå. Så sånn er det.

Det er urettferdig at ting man er så knyttet til og elsker så ubeskrivelig høyt blir tatt i fra en. Men en gang man tar sjansen og gir slipp på redselen for å bli knust, er det akkurat det som skjer. Hvorfor er verden så uforutsigbar og komplisert? Av og til føles det som om hele universet jobber i mot meg og sørger for en verst mulig tilværelse. Heldigvis bare av og til. Og uheldigvis i dette øyeblikk. FTW!

Etter tre uker med seilskolen, eller fiks ferige ferie som det så fin heter, er jeg nokså gåen. Hall ni til hall fem hver dag, men atten unger springende rundt bena på meg, det merkes. Jeg gleder meg til søndag, da jeg for første gang på mange uker kan sove ut. Hodet og beina skiker etter sengen, eventuelt søvn og konsentrasjonen er på bånn. Ordene blir igrunnen bare formulert til setninger som ikke gir mening. Skal vurdere å ta det som et tegn på at det er leggetid. Noe Asbjørn akkurat konstanterte. Jeg får frustrere meg videre i morgen over at jeg ikke får til å legge ut bilder. Uansett, leggetid!

Da var omsider min egen blogg, eller nettside for de som vil kalle det det oppe og går. Og det takket være Espen, som står bak opprettelse og det meste av designen. Snillere gutt må man lete lenge etter. Navnet på siden er et kallenavn jeg har fått tildelt grunnet håret mitt. Så sånn er det med den saken, for de som lurte på det. Oppgradering av siden vil skje etter hvert, men inntil videre klarer vi oss med det som er nå. Les fint og ha en fin dag, eventuelt kveld videre!

Ja, så va d tid for å skriva hei på du her på denne siå her ja. Så sånn e d me den sagen. (Espen, ikkje mitt sitt tottel og vas)