Hulderet

Da var russetiden slutt. Det er både greit og trist. Det er deilig å kunne gå i vanlig bukse igjen, men jeg kommer til å savne alle de praktiske lommene i russebuksen. Den begynte riktignok å bli litt uhygenisk etter tre uker med festing, egg- og melkpåkasting og diverse andre aktiviteter. Russetiden var kjempekjekk, men det er herlig å slippe å høre “kan eg få russakort?” hele veien konstant hvor enn jeg går. Så sånn er det. Jeg har mange kjekke bilder og russeknutemerker jeg kan se tilbake på og smile for =) Dette er kun en et promilleutvalg av alle bildene.

Det er konge å være russ. Man har liksom en grunn for å gjøre det meste. Man kan gjøre ting man vanligvis ikke ville ha gjort, og har en unnskyldning fordi man er russ. Type skjelle ut en statue og springe naken over bybroen. Det er uskyldige ting, og veldig morsomt. Russeknutene er nesten noe av det morsomste med russetiden, bortsett fra festingen. Hehe. Det jeg ikke liker, er at omtrent alle skolene i Stavanger har som russeknute å hive en kongsgårdruss i Breiavannet. Vi er 125 på trinnet, mot et par tusen andre. Altså er sannsynligheten for å få seg et bad i byens ekle og forurensa vann stor. Her om dagen hadde jeg en gjeng blåruss i helene, som skulle hive meg i Breiavannet, men jeg sprang så bare helsikke fra skolen og inn i en butikk, så jeg slapp unna. Takk de høyere makter for det!

Russeknutene er morsomme. Hvertfall mange av dem. Hvis du lurte, har jeg til nå:
- spist 10 bamsemums på 1 minutt (høres enkelt ut, men de færreste klarer det. Bamsemums er som å tygge sement)
- Tygget en hel pakke hubba bubba og hatt den i munnen i 10 minutt
- Badet i havet før 1.mai
- Spist mitt eget russekort
- Spist og bygd 2 kinderegg på 5 min (altfor enkelt…)
- Gått inn i en barnehage å delt ut karameller og russekort
- Og diverse andre knuter som jeg ikke føler for å offentliggjøre… Hehe..

Uansett, russetiden er kjekk. Det er gøy med all oppmerksomheten, men jeg begynner å bli pittelitt lei av alle ungene som omringer meg å spør om russekort. Det er upraktisk å bo rett ved en barneskole. Men men, kjekkere skal det bli, og jeg gleder meg til Kongeparken neste helg =)

Karoline elsker våren. Nesten like mye som når bladene faller om høsten. Eller kanskje like mye. Jo, det er fint begge deler. Og vinteren og sommeren og. Egentlig elsker jeg alle årstidene. Så lenge det ikke blir for mye av hver av dem. Nå var det deilig med vår og fint vær og russefeiring. Og eksamener og tentamener. Yeey… Uansett, her er en liten smakebit fra vårens herlige dager. Uten å bli for klisjéaktig her…

Jeg har tenkt russebuksepynting altfor mange ganger, og når jeg til slutt skulle prøve å skrive det ned fungerte det ikke helt bra. I dag har jeg malt en del på russebuksen min. Blant annet svampebobb, Bart og en sopp. Det er kjempekjekt! Og ikke minst sosialt. Det vanskelige er å komme på ideer når jeg først trenger dem… Typisk. På lørdag er første dagen vi får gå me russebuksene. Gleder meg =) Det eneste som er litt dumt er at russetiden kommer mitt oppi tentamener, eksamener, konfirmasjon, seilerhelg og sykehustur til Oslo. Elefantastisk bra timing. Men russetid blir kjempekjekt da, og når bilen sviver og sommerferien er komt er alt så bra som det kan vær!

Jeg har fått dilla på tetris, rett og slett. Det er egentlig ganske frustrerende. Når jeg ikke spiller sitter jeg å ser for meg hvordan brikkene skal falle. Når jeg først spiller merker jeg at jeg er litt lei av det, men jeg klarer ikke la være å spille heller. Helt håpløst! Jaja, ønsker du å prøve er linken nedenfor et bra alternativt. Men vær forberedt, det er avhengighetsskapende!

http://www.tetrisfriends.com/games/Survival/game.php

Helger går altfor fort. Det var jo nettopp fredag hvor Marianne og jeg satt og bablet på rommet, og så er det allerede søndags kveld og skole igjen i morgen. Mulig det var fordi gårsdagen gikk med til soving. På fredag var det først fest, så bursdag og så konsert med Jakob Håkon Band på Tou Scene. Kvelden varte fra halv syv til tre. Dagen derpå var ikke fullt like kjekk, mest fordi jeg var trøtt, egentlig.

Jeg har forresten komt inn i sjøforsvaret. Det er litt skal skal ikke. Muligheten er tilstede, men tror nok det blir psykologi i Bergen fra høsten av og de neste seks årene… Ting skjer så raskt. I morgen skal jeg ha siste obligatoriske kjørebit; kartkjøring. I tillegg får jeg vite når jeg har oppkjøring =/ I dag har jeg vært på kjøretur i to timer. Kneet hadde ikke helt godt av det, bortsett fra det lærer jeg stadig.

Gleder meg til om to uker! Da sitter jeg i en koselig hytte langt oppe på fjellet med mye snø =) Over en uke på Rauland! Gleder meg som en unge. Jaja, nå er det loppekassetid!

Siste helgen i januar presterte jeg å dette skikkelig på ski i Huldreheimen. Det var utfor løypene, med masse nysnø, litt trær og steiner, bratt, og med aaaltfor stor fart. Jeg har av og til litt problemer med å begrense farten… Det ble krykkehopping i to uker, masse sykehusundersøkelser, røntgen og MR. Til slutt ble konklusjonen at korsbåndet var røket. Og det er kjipt. Den eneste måten å fikse det på er å operere.

*Operasjonen utføres i tre faser. I den første fasen gjøres en grundig undersøkelse av kneleddet, inklusive artroskopi. I andre fase hentes transplantatet ut. I tredje fase settes det nye korsbåndet inn. Ved hjelp av nøyaktig sikteutstyr som skal sørge for at transplantet får et korrekt forløp inne i kneleddet, bores det opp to hull i leggbenet og lårbenet som transplantatet festes gjennom.*

Høres herlig ut, eller hva? Jeg fikk beskjed om at jeg skulle til Bergen å operere innen de neste to ukene. I dag fikk jeg svar i posten at operasjonen er for omfattende for dem, i og med at jeg må i narkose og trenger observasjon og sårstell de neste dagene. Typisk. Så da var det på’n igjen. Mest sannsynlig skal jeg til Oslo å operere på et privatsykehus, hvor det er 8 ukers ventetid.

Etter operasjonen trenger en timer hos fysioterapeut for å lære å belaste benet riktig, for å unngå meniskskader. Etter operasjonen er det seks uker på krykker, og det tar 1/2 til 1 år til benet kan brukes til harde fysiske aktiviteter igjen. Yey…

På Stavanger Sentralsjukehus er det 52 ukers ventetid på korsbåndsoperasjoner. 52 uker!! I tillegg tar det 2-3 uker å få time, så må man ha et par oppfølgingstimer, ta MR, med en ventetid på 3 måneder til et halvt år. Så, i verste fall tar det et år og ni måneder før operasjonen er ferdig, i tillegg til opptil et år rehabilitering. Da spør jeg meg selv hvilket helsesystem vi har. En ting er sikkert; det fungerer ikke! Det er veldig frustrerende å drive med idrett, og måtte droppe alle fysiske aktiviteter i to til tre år, fordi sykehuset er sååå uuutrolig treigt. Og hvorfor? Jo, for det første er det underbemannet. Det er et klart behov for flere ortopeder, men sykehuset har ikke lov til å ansette. For hver operasjon utført av en ortoped, må staten betale sykehuset. Derfor får de kun ha et begrenset antall operasjoner. MEN, i Norge er det fritt sykehusvalg. Det vil si at man kan benytte seg av alt det private i tillegg, hvor det er kort ventetid. En får dra til andre enden av landet og gjøre alt privat. Og hvem betaler? Staten, ironisk nok. Tenk på alle operasjonene som kunne vært gjennomført offentlig for de pengene staten betaler dem som drar landet rundt og gjør alt privat. Jeg forstår det virkelig ikke…

Heldigvis har jeg tatt MR privat, og får mest sannsynlig operasjon på et privat sykehu i Oslo om to til tre måneder. Da blir tiden fra skade til fullført operasjon under 4 måneder. Alt privat, og alt dekket. Hadde jeg valgt det offentlige, ville det tatt opptil to år! To år! Tenk på det. Noe fungerer tydeligvis ikke i det hele tatt…

Så var det på’n igjen. Men heldigvis er dette ant siste første skoledag noensinne! Det er deilig å tenke på det. (Og da regner jeg ikke studier som skole). Omtrent de fleste av tredjeklassingene er vekkreist med de forskjellige fagene, så vi som er igjen har bare luksusdager med mye fri og kino og diverse. Ikke så gale, egentlig. Jeg har ikke brukt dagen til så mye fornuftig. Det har stortsett gått i musikk, roting, rydding, dusjing, fjernsyn, data, fotografering og avslapping. Og dagen innehold kanskje litt for høy kjedemegfaktor… Når jeg ikke har så mye å gjøre tar jeg bilder av alt og ingenting jeg ser rundt meg. Og resultatet taler for seg selv…

Slik kan det gå. Jeg sto utfor løypa på ski, noe som var helt fantastisk kjekt. Jeg har tendenser til å ha litt for stor fart og ta litt for store sjanser, så noe måtte vel skje før eller siden. Bindingene løste seg ikke ut, så venste fot ble vrengt rundt. Du kan si at det gjorde j***** vondt. Og det ser ekkelt ut når kneskålen er ute av posisjon - tro meg! Jeg fikk min store drøm oppfylt da; kjøre snøskuter! Riktignok var det litt flaut å bli hentet ned med ødelagt kne av en rødekorsmann på snøskuter, men men. Det som ikke var like kjekt var å kjenne at benet var helt løst, og smerten i kneet. Det er litt slik som med migrene og kjærlighetssorg; du kan ikke forestille deg hvordan det føles hvis du ikke har opplevd det selv.

En fot og to krykker!

Etter en kjekk rødekorskar hadde bandasjert kneet mitt og mobbet meg litt bar det først på krykker, så på sykehus, og deretter på krykker igjen. Hele beinet, spesielt kneet er foreløpig så hovent og vondt at de ikke kunne finne ut hva det var. Røntgenbildet fortalte at det hvert fall ikke var skader på skjelettet, og det er da noe. Det er litt verre hvis jeg har riftet eller røket noen bånd i kneet. Leddbåndskader er vondt men det går over av seg selv (hvis en ikke er like dum som meg og trener når en får beskjed om å sitte i ro). Er det derimot skader på korsbånd eller minisk tør jeg ikke tenke. Operere og skru inni kneskålen - æsj!

Livet på krykker er til tider frustrerende, men jeg hopper meg fremover. Kongsgård er ingen skole for handikappede, det har jeg erfart. Jeg er avhengig av folk rundt meg som kan åpne dører og av og til hjelpe meg opp og ned trapper… Bortsett fra det upraktiske er det veldig bra. Folk er så snille! De kommer springende bort for å åpne dører for meg, de holder stolen når jeg skal sette meg, de pakker sekken og tar av og på jakken for meg, de kjøper kaffi til meg, fantastisk! Det hadde jeg ikke forventet meg. Føler meg som en prinsesse:p Tror aldri jeg har fått så mye oppmerksomhet som jeg har fått de siste par dagene. Det er veldig koselig at folk bryr seg. Kongsgårdelever er fine mennesker!

Nå er det hvert fall frem til fredag på krykker, da er det ny undersøkelse på sykehuset. Så krysser jeg fingrene for at jeg får stå på ski igjen til påskeferien. Og jeg gleder meg til kneskålen står midt på kneet igjen…

Når jeg ser slike ting som dette innser jeg at det er på tide å ta seg selv litt i nakken og få orden. Men samtidig er det deilig å bare drite i alt og gjøre akkurat det jeg har lyst når jeg har lyst. Leve i nuet.