Hulderet

Helt siden mine små dager har jeg hatt en greie for musikk. Det var først på barneskolen jeg begynte å bli lidenskapelig opptatt av det. Jeg merket at musikken gjorde noe med meg, den skapte en sinnstilstand, eller forsterket en jeg allerede var i. Rundt det første året på skolen fikk jeg min første CD, foruten alle cd-ene med barneviser, men de talte liksom ikke helt. Den ettermiddaggen husker jeg inderlig godt. Mamma kom hjem og hadde kjøpt en t-skjorte og CD med “Spice girls” på. Og gjett om jeg var kry. Da gikk det i alle småpikers drøm på stereoanlegget i den lille leiligheten helt til mamma tvang meg i seng. Siden den gang har det bare utviklet seg. Det fortsatte med Britney Spears, E-type, The Offspring og Red Hot Chili Peppes. Jeg har vært innom det beste og det verste innen musikk, for å si det sånn.

I dag talte jeg CD-ene som står i CD-stativene. Jeg kom til åttifem. Under sengen ligger det rundt tretti, og hos pappa har jeg godt og vel femti. Så rundt hundreogsytti eller noe sånt. Det er ganske mye, når jeg tenker meg om. Men hver og en CD betyr noe helt spesielt. Hver og en har en affeksjonsverdi. Og de fleste albumene er ganske bra. Det er kun en ting de har til felles; musikken er spilt inn ved hjelp av instrumenter, ikke ved hjelp av en datamaskin. Greit nok å legge til digitale effekter, men helst ikke. Det verste jeg vet er musikk som er skapt kun ved hjelp av digitale verktøy, og eventuelt i tillegg en retusjert stemme. Slik musikk kan gå å dø på veggen.

Alle har vel sine favorittartister/band. Det er noe musikk som har satt mer spor i meg en annen, noe som har endret meg og betydd utrolig mye. Jeg har så mange bra album, og det er vanskelig å plukke ut de beste, men mine fem favoritter er:
1) Thomas Dybdahl med “That Great October Sound”
2) Red Hot Chili Peppers med “Stadium Arcadium”
3) Big Bang med “Radio Radio TV Sleep”
4) Eva Cassidy med “Songbird”
5) Kaizers Orchestra med “Ompa til du dør”

Mine fem favorittsanger derimot, vil jeg desverre ikke dele med deg. Det er sanger som har en stor betydning, og det blir egentlig litt for personlig for personlig å fortelle verden. Livet er som en sang. Den kan være bra eller dårlig, glad eller trist, kort eller lang, minneverdig eller søppel. Personer er og som en sang. Og ikke minst forhold. De fleste har nok hatt en sang de liker utrolig godt, og hører om og om igjen, helt til de blir så lei at den aldri finner veien ut av høytalerene igjen. Men om du etter en god stund hører på den igjen, er det fullt mulig å oppdage den på ny, forelske seg i samme sang om igjen, og den andre gangen blir den ofte enda bedre!