Siste helgen i januar presterte jeg å dette skikkelig på ski i Huldreheimen. Det var utfor løypene, med masse nysnø, litt trær og steiner, bratt, og med aaaltfor stor fart. Jeg har av og til litt problemer med å begrense farten… Det ble krykkehopping i to uker, masse sykehusundersøkelser, røntgen og MR. Til slutt ble konklusjonen at korsbåndet var røket. Og det er kjipt. Den eneste måten å fikse det på er å operere.
*Operasjonen utføres i tre faser. I den første fasen gjøres en grundig undersøkelse av kneleddet, inklusive artroskopi. I andre fase hentes transplantatet ut. I tredje fase settes det nye korsbåndet inn. Ved hjelp av nøyaktig sikteutstyr som skal sørge for at transplantet får et korrekt forløp inne i kneleddet, bores det opp to hull i leggbenet og lårbenet som transplantatet festes gjennom.*
Høres herlig ut, eller hva? Jeg fikk beskjed om at jeg skulle til Bergen å operere innen de neste to ukene. I dag fikk jeg svar i posten at operasjonen er for omfattende for dem, i og med at jeg må i narkose og trenger observasjon og sårstell de neste dagene. Typisk. Så da var det på’n igjen. Mest sannsynlig skal jeg til Oslo å operere på et privatsykehus, hvor det er 8 ukers ventetid.
Etter operasjonen trenger en timer hos fysioterapeut for å lære å belaste benet riktig, for å unngå meniskskader. Etter operasjonen er det seks uker på krykker, og det tar 1/2 til 1 år til benet kan brukes til harde fysiske aktiviteter igjen. Yey…
På Stavanger Sentralsjukehus er det 52 ukers ventetid på korsbåndsoperasjoner. 52 uker!! I tillegg tar det 2-3 uker å få time, så må man ha et par oppfølgingstimer, ta MR, med en ventetid på 3 måneder til et halvt år. Så, i verste fall tar det et år og ni måneder før operasjonen er ferdig, i tillegg til opptil et år rehabilitering. Da spør jeg meg selv hvilket helsesystem vi har. En ting er sikkert; det fungerer ikke! Det er veldig frustrerende å drive med idrett, og måtte droppe alle fysiske aktiviteter i to til tre år, fordi sykehuset er sååå uuutrolig treigt. Og hvorfor? Jo, for det første er det underbemannet. Det er et klart behov for flere ortopeder, men sykehuset har ikke lov til å ansette. For hver operasjon utført av en ortoped, må staten betale sykehuset. Derfor får de kun ha et begrenset antall operasjoner. MEN, i Norge er det fritt sykehusvalg. Det vil si at man kan benytte seg av alt det private i tillegg, hvor det er kort ventetid. En får dra til andre enden av landet og gjøre alt privat. Og hvem betaler? Staten, ironisk nok. Tenk på alle operasjonene som kunne vært gjennomført offentlig for de pengene staten betaler dem som drar landet rundt og gjør alt privat. Jeg forstår det virkelig ikke…
Heldigvis har jeg tatt MR privat, og får mest sannsynlig operasjon på et privat sykehu i Oslo om to til tre måneder. Da blir tiden fra skade til fullført operasjon under 4 måneder. Alt privat, og alt dekket. Hadde jeg valgt det offentlige, ville det tatt opptil to år! To år! Tenk på det. Noe fungerer tydeligvis ikke i det hele tatt…
